Letzte Woche hab ich es verpasst zum Advent ein Lied oder Gedicht auf Norwegisch zu posten. Dies möchte ich aber für den letzten Adventssonntag nachholen bzw. weiter führen.
Ein sehr begehrtes Vorweihnachtslied in Skandinavien ist das Lied Santa Lucia (hierzu ist mir kein deutscher Vergleich bekannt):
Ein sehr begehrtes Vorweihnachtslied in Skandinavien ist das Lied Santa Lucia (hierzu ist mir kein deutscher Vergleich bekannt):
Svart senker natten seg i stall og stuer.
Solen har gått sin vei, skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus stiger med tente lys,
Sankta Lucia, Sankta Lucia!
Natten er mørk og stum. Med ett det suser
i alle tyste rom som vinger bruser.
Se på vår terskel står, hvitkledd med lys i hår,
Sankta Lucia, Sankta Lucia!
Solen har gått sin vei, skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus stiger med tente lys,
Sankta Lucia, Sankta Lucia!
Natten er mørk og stum. Med ett det suser
i alle tyste rom som vinger bruser.
Se på vår terskel står, hvitkledd med lys i hår,
Sankta Lucia, Sankta Lucia!
Und hier wieder eine Geschichte auf Norwegisch. Das deutsche Pendant ist Stadtmaus und Landmaus, wobei es sich hier um eine Version von Asbjørnsen og Moe:
Hjemmus og Fjellmus
Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket nøtter.
"Signe arbeidet!" sa hjemmusa; "skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda?" sa hun.
"Det var så det," sa fjellmusa.
"Du sanker nøtter du, og drar til hus," sa hjemmusa.
"Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren," sa fjellmusa.
"Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott," sa hjemmusa.
"Det er vel det," sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt.
Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.
Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun fór gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom fram. "Nå skal det være godt å få mat," tenkte hun da hun var fremme.
Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: det var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann hun ville.
Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men hjemmusa syntes det var ikke mer enn nødtørftig kost.
"Med dette kan en livnære seg," sa hun, "men det er ikke rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvordan vi har det," ba hun.
Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom. Da hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: det var ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slagt godmat. De åt og levde vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.
"Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke," sa hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg utørst; men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste det var sterkt. Men fjellmusa syntes det var et herlig drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterkt drikke; så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun da også.
"Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag," sa hjemmusa; "gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven; vi har slik hard fut her," sa hun.
Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.
Men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe i en ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren og slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans det. Hjemmusa smatt inn i hullet sitt, og satt trygg og så på at fjellmusa ble fastende med ett, da hun kjente kattekloen.
"Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal jeg fortelle deg et eventyr," sa hun.
"Kom med det!" sa katten.
"Det var en gang to små mus," sa fjellmusa, og pep så sent og så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.
"Så var de ikke alene," sa katten, både kort og tvert.
"Så hadde vi en stek vi skulle steke oss."
"Så svalt dere ikke," sa katten.
"Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel," sa fjellmusa.
"Så brente du deg ikke," sa katten.
"Så kom reven og kråka og tok og åt den," sa fjellmusa.
"Så eter jeg deg!" sa katten.
Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så katten ble redd og slapp taket. Og vips! var fjellmusa oppe i hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.
"Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?" sa hun til hjemmusa. "Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut! det var jo så vidt jeg slapp med livet."
Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket nøtter.
"Signe arbeidet!" sa hjemmusa; "skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda?" sa hun.
"Det var så det," sa fjellmusa.
"Du sanker nøtter du, og drar til hus," sa hjemmusa.
"Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren," sa fjellmusa.
"Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott," sa hjemmusa.
"Det er vel det," sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt.
Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.
Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun fór gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom fram. "Nå skal det være godt å få mat," tenkte hun da hun var fremme.
Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: det var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann hun ville.
Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men hjemmusa syntes det var ikke mer enn nødtørftig kost.
"Med dette kan en livnære seg," sa hun, "men det er ikke rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvordan vi har det," ba hun.
Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom. Da hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: det var ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slagt godmat. De åt og levde vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.
"Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke," sa hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg utørst; men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste det var sterkt. Men fjellmusa syntes det var et herlig drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterkt drikke; så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun da også.
"Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag," sa hjemmusa; "gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven; vi har slik hard fut her," sa hun.
Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.
Men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe i en ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren og slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans det. Hjemmusa smatt inn i hullet sitt, og satt trygg og så på at fjellmusa ble fastende med ett, da hun kjente kattekloen.
"Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal jeg fortelle deg et eventyr," sa hun.
"Kom med det!" sa katten.
"Det var en gang to små mus," sa fjellmusa, og pep så sent og så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.
"Så var de ikke alene," sa katten, både kort og tvert.
"Så hadde vi en stek vi skulle steke oss."
"Så svalt dere ikke," sa katten.
"Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel," sa fjellmusa.
"Så brente du deg ikke," sa katten.
"Så kom reven og kråka og tok og åt den," sa fjellmusa.
"Så eter jeg deg!" sa katten.
Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så katten ble redd og slapp taket. Og vips! var fjellmusa oppe i hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.
"Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?" sa hun til hjemmusa. "Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut! det var jo så vidt jeg slapp med livet."
Keine Kommentare:
Kommentar veröffentlichen